 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
PROSJEKTER OG TILTAK
Krigsbarn. Vandreutstilling med fotografier av Einar Bangsund
Barn av norske kvinner og tyske soldater
1940 - 45
 |
 |
 |
||||
Krig og kjærlighet
Hitler-Tysklands overfall på Norge 9. april 1940 åpnet det mørkeste kapitlet
i den lange historien om tysk-norske relasjoner. Under den fem år lange
okkupasjonen ble norske jøder deportert til dødsleirer i Tyskland og Polen
og mange motstandsfolk ble forfulgt og drept.
Også for sivilbefolkningen var det vanskelige
år med begrenset tilgang på mat og klær. Frykt for en langvarig krig eller
for avsløringer av motstandsarbeid og tilhørende represalier satte sitt
preg på hverdagen.
Norges strategiske plassering i nord gjorde at
antallet tyske okkupasjonssoldater i Norge var høyt under hele krigen,
– en halv million tyske soldater okkuperte landet. Samarbeid med
okkupasjonsmakten ble av de fleste nordmenn ansett som uakseptabelt. Mange
ble likevel kjent med tyskere på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Det
kom til kontakt mellom tyske soldater og norske kvinner og – som
i enhver krig – hendte det at kontakten utviklet seg til seksuelle
forhold. En god del av forholdene var flyktige, men mange forhold var
kjærlighetsfortellinger som – i noen tilfeller – kunne vare
livet ut.
Kvinner som frivillig inngår forhold til okkupasjonssoldater
i en krig, blir ofte fordømt og foraktet av den øvrige befolkningen. De
blir sett på som landsforrædere eller forbrytere og etter krigen utsatt
for nedverdigende behandling. Den mest kjente straffen er skamklipping
av håret. Disse kvinnene, og barna deres, kan lett bli utstøtt fra det
sosiale fellesskap og oppleve vanskelige år etter at krigen er slutt.
Mens andre feirer seier og frihet kan krigsbarn oppleve seg som tapere
og utstøtte. Det er vondt og vanskelig for barn å vokse opp under slike
forhold. Det er også vondt og vanskelig for et land som har vært okkupert,
å akseptere og tilgi. Forsoning tar tid.
10–12.000
krigsbarn
I tiden 9. april 1940 til 8. mai 1945 var Norge okkupert av Tyskland.
I løpet av disse årene ble det født mange tusen barn som resultat av forhold
mellom norske kvinner og tyske menn. Det nøyaktige antallet er noe usikkert,
men det totale antallet norsk-tyske krigsbarn er anslått til 10-12.000.
Innen krigens slutt registrerte tyske myndigheter
i Norge ca. 8.000 barn. Videre ble det født en god del norsk-tyske barn
i de første etterkrigsårene. Ved krigens slutt var det nemlig mer enn
350.000 tyske soldater i Norge og de siste av disse ble ikke hjemsendt
før i 1947. Norske myndigheter registrerte ca. 1.900 slike barn som ble
født i de første etterkrigsårene. Utover disse barna som ble registrert,
ble det utvilsomt født en god del barn med tyske fedre, men der mødrene
oppga nordmenn som barnefedre.
Lebensborn
Det blir ved de fleste kriger og okkupasjoner født krigsbarn. Det spesielle
med de norsk-tyske krigsbarna var at det tyske nazi-regimet ut fra sine
raseteorier hadde et spesielt positivt syn på nordmenn som representanter
for den høyt verdsatte nordiske rase. Dermed ble også barn som ble født
som følge av forhold mellom norske kvinner og tyske soldater i Norge,
ansett som viktige i regimets rasebaserte befolkningspolitikk.
I 1935 var SS-organisasjonen Lebensborn e.V.
etablert for å arbeide for å styrke den nordiske rases andel i det tyske
folk. Det ble bl.a. opprettet egne fødehjem og andre støtteordninger for
ugifte mødre som ble ansett som rasemessig verdifulle. Etter at Norge
var okkupert ble det vinteren 1941 bestemt at tyske myndigheter skulle
ta ansvar for alle norsk-tyske krigsbarn. Samtidig fikk Lebensborn e.V.
i oppgave å etablere seg i Norge for å stå for dette arbeidet.
I mars 1941 ble Lebensborn etablert med en egen
avdeling i Norge. I løpet av de neste fire årene registrerte altså Lebensborn
ca. 8.000 slike saker. I samtlige saker skulle Lebensborn yte økonomisk
og praktisk hjelp til mødre og barn, sørge for at kvinner om nødvendig
fikk føde på fødehjem, fikk plass for barna på barnehjem osv. Dersom mødrene
ikke selv var i stand til å ta hånd om barna, påtok Lebensborn seg også
å få barna bortadoptert. Lebensborn drev en omfattende virksomhet i Norge
og hadde mot slutten av krigen trolig minst 300 ansatte.
Rasepolitisk
redskap
For kvinnene som fikk hjelp av Lebensborn, kunne denne SS-organisasjonen
fortone seg som en ordinær sosialetat. Det var den imidlertid ikke. Lebensborn
fungerte som et redskap i de tyske nazistenes rasepolitikk. I samtlige
saker foretok Lebensborn rasemessige undersøkeler og vurderinger av mødre
og barn. Det ble under krigen ikke gjort noe klart vedtak om hva som skulle
skje med mødrene og barna på lengre sikt; om for eksempel de som ble vurdert
som rasemessig verdifulle, skulle overføres til Tyskland. Denne avgjørelsen
ble utsatt til »etter krigen«. Foreløpig skulle krigsbarna betraktes som
»deutschgesinnte Vorposten im norwegischen Volke«.
Lebensbornhjem
i Norge
Sommeren 1941 etablerte Lebensborn sitt første mødre- og fødehjem i Norge.
Dette var samtidig Lebensborns første institusjon utenfor Tyskland. I
løpet av de neste årene ble det til sammen opprettet 10 Lebensbornhjem
i Norge.
Foruten fire mødre- og fødehjem og tre barnehjem
hadde Lebensborn tre »byhjem« i Norge. Dessuten drev organisasjonen en
»mødreskole« for norske kvinner som skulle gifte seg med tyske menn og
dermed bli tyske husmødre.
Lebensborn valgte jevnt over velrenommerte hoteller
og andre institusjoner hvor de etablerte sine hjem i Norge. Det var i
det hele tatt tydelig at dette arbeidet for de norske krigsbarna og deres
mødre ble tillagt stor betydning av det tyske nazi-regimet.
Farskapsavklaring
I samtlige saker arbeidet Lebensborn for å få farskapsforholdet formelt
fastslått. Lebensborn tok ansvar for fedrenes bidragsplikt for mor og
barn så lenge krigen varte mens det var mer usikkert hva som skulle skje
etter krigen; om bidragsplikten da skulle overføres til de enkelte tyske
fedrene eller ikke.
Av de snaut 8.000 sakene Lebensborn arbeidet med, ble
farskapet fastslått ved tysk rett i 2.930 saker. I størsteparten av disse
sakene ble dette gjort på grunnlag av en frivillig erkjennelse fra barnefaren.
I tillegg ble farskapet i ca. 800 saker skriftlig erkjent av fedrene uten
at det ble rettslig fastslått.
Arbeidet med å fastslå farskapet var ofte vanskelig,
bl.a. fordi mange av de aktuelle fedrene ble sendt til fronten og var
vanskelige å oppspore for Lebensborn. Etter hvert var det også en god
del som falt ved fronten før de hadde fått anledning til å erkjenne farskapet.
Likevel ble farskapet fastslått eller erkjent i nær halvparten av samtlige
saker som ble registrert av Lebensborn under krigen.
Norsk-tyske
ekteskap
En forholdsvis stor del av de norsk-tyske foreldrepara ønsket å gifte
seg i løpet av krigen. Ved utløpet av året 1942 var det for eksempel om
lag 40% av mødrene i de til sammen 2.514 sakene som da var registrert,
som enten hadde giftet seg eller som opplyste at de ønsket å gifte seg
med sine tyske kjærester.
Selv om forholdsvis mange ønsket å gifte seg,
var det bare ca. 4-500 norsk-tyske par som lyktes i å bli gifte innen
krigens slutt. Dette skyldtes dels de praktiske problemene som krigen
skapte og dels motstand mot slike ekteskap fra Wehrmachts side. Wehrmacht
var nemlig skeptiske til at deres soldater skulle inngå slike personlige
bånd til kvinner og familier i et okkupert land.
Den viktigste hindringen mot ekteskap var likevel
naziregimets rasepolitikk. Samtidig som SS var positive til norsk-tyske
ekteskap, var de tyske nazistene svært nøye med å unngå at rasemessig
mindreverdige norske kvinner ble opptatt i det tyske folk ved ekteskap.
Det ble derfor stilt strenge krav til at kvinnene måtte dokumentere sin
ariske rasetilhørighet og ethvert ekteskap skulle i prinsippet godkjennes
av Hitler. Søknadsprosessen kunne ta år og det var mange som ikke rakk
å bli gift innen krigens slutt.
Krigsbarn
sendt til Tyskland
Dersom mødrene ikke så seg i stand til å ta hånd om sine barn, kunne Lebensborn
påta seg å få barna bortadoptert. Også her ble barnas rasemessige verdi
vurdert nøye av Lebensborns raseeksperter. Om et barn ikke ble ansett
som spesielt verdifullt, sørget Lebensborn gjerne for at det ble adoptert
bort til norske foreldre. Om det derimot ble regnet som verdifullt, forsøkte
Lebensborn å få det overført til Tyskland for å få det adoptert bort til
tyske familier. Spesielt fra våren 1944 og inntil krigens utvikling skapte
vansker, overførte Lebensborn ca. 250 slike barn til Tyskland der Lebensborn
e.V. tok ansvar for dem med sikte på adopsjon. Mange av disse barna ble
boende på barnehjem i Tyskland inntil krigens slutt mens noen kom i tyske
pleie- eller adoptivfamilier.
Den første etterkrigstiden
»Krigen«
startet i 1945
Flere »tyskerjenter« har uttalt at for dem og deres barn tok den egentlige
krigen til i 1945. Kvinnene som under krigen hadde vært sammen med tyske
soldater ble i store deler av den øvrige norske befolkningen sett på som
forrædere. Nå fikk de straffen for sin adferd og dette oppgjøret rammet
også mange av krigsbarna.
Oppgjøret
med »tyskerjentene«
Norske kvinner hadde ikke brutt noen lov ved å ha vært sammen med tyske
soldater under krigen. Det var likevel tydelig at de ved sin atferd hadde
provosert mange og at mange betraktet dem som landsforrædere. I den første
etterkrigstida var det mange av disse kvinnene som fikk håret klippet
eller ble utsatt for annen trakassering på gater og i sine nabolag. Også
myndighetene sto for straffereaksjoner overfor kvinnene:
 |
Mange tusen ble arrestert og internert med vikarierende formelle hjemler og noen ble satt til tvangsarbeid. |
|
»Tyskerjenter« som arbeidet i stat eller kommuner, ble flere steder oppsagt eller suspendert fra sine stillinger. |
|
Flere tusen kvinner som under eller like etter krigen giftet seg med sine tyske kjærester, mistet straks sine norske statsborgerskap og ble sendt til Tyskland som tyske borgere sammen med eventuelle barn |
Krigsbarna
som problem
Mens de tyske nazi-myndighetene hadde betraktet de norsk-tyske krigsbarna
som en potensiell ressurs, ble de betraktet som et problem av norske myndigheter
etter krigen. Dette skyldtes ikke minst at det var sterke negative og
til dels fiendtlige holdninger overfor krigsbarna i folket. I en rundspørring
som Sosialdepartementet foretok sommeren 1945, ble det meldt om fiendtlige
holdninger overfor krigsbarn i om lag en tredjedel av kommunene som svarte.
Frykt
for tyske gener
Det var flere som ga uttrykk for at de fryktet de tyske genene som krigsbarna
representerte. Noen betraktet krigsbarna som en framtidig tysk femtekolonne
i det norske folk. Andre var mest opptatt av at en stor del av krigsbarna
trolig var åndssvake. En av Norges mest anerkjente psykiatere antok for
eksempel i en utredning til Sosialdepartementet at en stor del av barnas
mødre trolig var mentalt tilbakestående. Han antok videre at det også
måtte være noe galt med de tyske fedrene som altså hadde tatt til takke
med tilbakestående kvinner. Ut fra slike tanker anslo han at ca. 4.000
av krigsbarna kunne ha »sjelelige defekter«. Slike uttalelser har trolig
preget folks oppfatninger av krigsbarna gjennom store deler av etterkrigstida.
Ønske
om å sende krigsbarna ut av Norge
Mange ønsket at krigsbarn burde sendes til Tyskland etter krigen. Sommeren
1945 oppnevnte da også Sosialdepartementet et eget utvalg med hovedmandat
å utrede om krigsbarna burde sendes til Tyskland. Utvalget konkluderte
med at dette ikke kunne komme på tale. I november 1945 foreslo likevel
utvalgets formann og en høytstående embetsmann i Sosialdepartementet at
krigsbarna kunne sendes til Australia. Dette forslaget ble framsatt i
møte med en australsk delegasjon som besøkte Norge i arbeidet for å fremme
økt immigrasjon til Australia. Norske myndigheter gjorde det på møtet
klart at en ikke hadde noen voksen arbeidskraft å avse, men foreslo altså
at Australia kunne få overta krigsbarna.
Krigsbarn
i Tyskland
Under krigen sendte Lebensborn ca. 250 norsk-tyske krigsbarn til Tysk-land
for adopsjon. Disse barna var norske statsborgere, men først våren 1947
– to år etter krigens slutt – startet norske myndigheter et
arbeid for å oppspore og eventuelt hjemsende disse barna.
I løpet av de neste åra ble ca. femti av barna
sendt til Norge. Dette arbeidet var preget av dårlig planlegging. En god
del av barna ble tatt ut av tyske pleiefamilier der de tydeligvis hadde
det godt, og sendt til Norge der mange tilbrakte lang tid på ulike barnehjem.
Flere av barna var 6-7 år og snakket bare tysk da de kom til Norge og
fikk store problemer i møte med skole og et gjennomgående tysk-fiendtlig
samfunn.
Vel 80 av barna ble imidlertid værende i Tyskland.
Blant disse var om lag 30 barn som bodde i russisk sone. Utviklingen i
»den kalde krigen« mot slutten av 1940-åra skapte problemer for norske
myndigheter som ønsket å hente disse barna til Norge eller å inspisere
forholda i pleiefamiliene som ønsket å adoptere barna. Resultatet ble
at barna ble værende i DDR uten at norske myndigheter hadde innvilget
søknader om adopsjon fra de tyske pleiefamiliene. Dermed vokste barna
opp som norske statsborgere i DDR. Det er senere hevdet at Stasi i 1960-åra
nyttet identiteten til flere av disse barna for å skaffe agenter norske
pass for å kunne reise fritt i Vest-Europa.
Feilplasseringer
ved åndssvakeinstitusjoner
Ved krigens slutt bodde det ca. 500 krigsbarn ved Lebensborns barnehjem
i Norge. I løpet av det første etterkrigsåret ble de fleste av disse barna
overført til sine mødre, til adoptivforeldre eller til norske barnehjem.
Til slutt var det bare en gruppe på ca. 20 barn tilbake. Dette var barn
som ble ansett som åndssvake og var vanskelige å få plassert. For å få
løst dette »problemet« ble de sommeren 1946 overført til et åndssvakehjem.
Dette skjedde uten at barna var skikkelig undersøkt og testet. Mange av
disse barna har senere tilbrakt livet på institusjon. I ettertid har en
overlege ved hjemmet uttalt at »Hadde barna fått muligheten til en ny
start og et fullverdig liv i 1945, ville de sannsynligvis utviklet seg
normalt.« Dette dreide seg altså om et tjuetalls krigsbarn, men det er
hevdet at andre krigsbarn ble utsatt for tilsvarende behandling.
Innkreving
av barnebidrag fra tyske fedre
Etter at det fra 1950 ble mulig å overføre penger fra Vest-Tyskland til
Norge, ble det startet arbeid for å innkreve barnebidrag fra tyske fedre.
Mange barn var i mellomtiden blitt bortadoptert eller mødrene hadde giftet
seg, slik at det ikke var aktuelt å kreve bidrag fra tyske fedre. Andre
mødre ønsket av ulike grunner ikke å kreve bidrag.
Sommeren 1953 var det sendt krav om bidrag fra
ca. 1.000 tyske fedre og i de kommende åra var det mange hundre vest-tyske
fedre som betalte bidrag for sine barn i Norge. Det samme gjaldt for fedre
bosatt i Østerrike. I saker der fedrene var bosatt i DDR, var det vanskeligere
å gjennomføre innkreving av barnebidrag. På 1950-tallet var det en del
fedre i DDR som betalte bidrag, men det var ikke mulig å få pengene overført
til Norge. Bidragene ble derfor satt inn på sperret bankkonto i DDR og
ble først utbetalt etter 1975 da det ble opprettet diplomatiske forbindelser
mellom Norge og DDR.
Mye
er fortsatt ukjent
Vi vet i dag en del om utbredte holdninger overfor krigsbarn som sådan
i det norske folk og hos myndigheter i etterkrigstiden. Vi vet også noe
om hvordan visse grupper av krigsbarn ble behandlet. For det store flertallet
av de anslagsvis 10 -12.000 norsk-tyske krigsbarna vet vi imidlertid svært
lite om deres barndom, oppvekst og om hvordan deres liv har artet seg.
Mange har trolig ikke vært særlig preget av sin bakgrunn som krigsbarn
mens andre utvilsomt har hatt store problemer gjennom hele livet.
Situasjonen
i dag
Etter at det norske »krigsbarnproblemet« var mye omtalt i den første etterkrigstiden,
var det ganske stille om krigsbarna gjennom de neste tiårene. Det var
nærmest et tabuemne inntil midt på 1980-tallet. Da sto flere krigsbarn
fram i norske aviser, radio og fjernsyn og det ble utgitt en bok om de
norske krigsbarna. Krigsbarn ble nå gjennomgående møtt med sympati og
de organiserte seg i en egen organisasjon som i dag har om lag 700 medlemmer.
Hvem
er min far?
1986 fikk Norge en ny adopsjonslov som ga adopterte rett til opplysninger
om biologiske foreldre, og intensjonen i denne loven ble også gjort gjeldende
for krigsbarn som ikke var adoptert. Etter dette har flere tusen av de
norske krigsbarna søkt i arkiver og andre steder etter opplysninger om
sine tyske fedre og øvrige familie i Tyskland. Mange har lyktes i å få
god kontakt med familie i Tyskland, andre har blitt avvist av sin tyske
familie mens atter andre fortsatt søker etter opplysninger.
Myte
om avl
Journalister og andre har jevnlig omtalt Lebensborns institusjoner som
rene avlsstasjoner og har påstått at krigsbarn ble »produsert« som ledd
i Lebensborns rasebaserte avlsprosjekt. Inngående forskning med bl.a.
gjennomgang av flere tusen enkeltsaker har ikke kunnet påvise noe som
helst som bekrefter slike påstander. Alt tyder på at krigsbarna ble til
som følge av helt alminnelige forhold mellom norske kvinner og tyske soldater.
Lebensborn fikk først kontakt med para etter at kvinnene var blitt gravide.
Forskning
om krigsbarna
Etter at det i 1998 ble framsatt sterke påstander mot norske myndigheters
behandling av krigsbarna i etterkrigstiden, ble saken også tatt opp i
Stortinget. Regjeringen lovte da å få undersøkt påstandene skikkelig.
Dette ble gjort ved at regjeringen ga Norges forskningsråd i oppdrag å
gjennomføre et mindre forskningsprosjekt for å avklare noen av de påstandene
som var framsatt.
Dette arbeidet resulterte i rapporten »Fiendens
barn« som ble presentert sommeren 1999. Rapporten behandlet bl.a. påstander
om at den norske stat i 1959 hadde tatt fra krigsbarna en erstatning på
100 millioner kroner. Disse påstandene hadde medført store oppslag i norsk
og utenlandsk presse, men forskningen viste at de var basert på misforståelser.
Det dreide seg om en vesttysk erstatning til norske ofre for nasjonalsosialistiske
forfølgelsestiltak og krigsbarn var ikke omhandlet i den saken.
I rapporten »Fiendens barn« ble det imidlertid
konkludert med at det var behov for ytterligere forskning med fokus på
krigsbarnas oppvekstvilkår. Regjeringen har senere fulgt opp denne tilrådingen
og har gitt Norges forskningsråd i oppdrag å gjennomføre et treårs forskningsprosjekt
med en kostnadsramme på seks millioner kroner. Dette prosjektet startet
opp sommeren 2001.
Krigsbarn
har anmeldt den norske stat
I løpet av de siste åra er det en god del krigsbarn som har berettet om
en barndom og oppvekst preget av overgrep og mishandling og av myndigheter
som ikke tok ansvar for å sikre dem skikkelige oppvekstvilkår. Daværende
statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget i sin nyttårstale for et par
år siden den behandlingen krigsbarna hadde fått, men det var ikke nok.
Nå har mer enn 150 krigsbarn anmeldt den norske stat for overgrep og forsømmelse,
noe som har fått stor omtale i både norsk og utenlandsk presse.
Krigsbarna
– et aktuelt tema i Norge
Etter at de norske krigsbarna igjen »dukket opp« som fenomen på 1980-tallet
har de fått stor oppmerksomhet i media. De er gjennomgående møtt med sympati
og forståelse og nå de siste årene er dette til dels videreutviklet i
form av negativt fokus på norske myndigheters rolle gjennom etterkrigstiden.
Dette har nå toppet seg med krigsbarns rettssak mot staten.
Dagens oppmerksomhet om temaet »krigsbarn« i
Norge inngår i flere strømninger for tiden: Økende vekt på framstilling
av ulike aspekt ved »hverdagsliv« i norsk forskning om annen verdenskrig,
dernest et økt press fra ulike grupper om å få erstatning fra myndighetene
for uheldige forhold i barndom og oppvekst og for det tredje en økt oppmerksomhet
rettet mot det som oppfattes som negative sider ved etterkrigstidens samfunn,
med fokus på myndighetenes ansvar for og behandling av »svake grupper«.
Prosjektledelse:
Trine Thommessen, Berlin
Rådgiver: Stefanie Reisninger, Berlin
Tekst: Kåre Olsen, Oslo
Einar
Bangsund
ble født 21. oktober 1942 på Lundenes av norsk mor og tysk far. Etter
avsluttet grunnskole i Tyskland utdannet han seg til sykepleiemedhjelper.
Deretter flyttet han til Norge hvor han bodde helt til han i 1984 begynte
å studere foto-design i Dortmund. Fra 1989 har Einar Bangsund arbeidet
som fri fotograf. I 1993 tok han kontakt med sin tyske familie. Faren
var da død. Han ønsket å utvikle sin personlige historie til et fotografisk
prosjekt. Temaet »krigsbarn« er ikke bare en personlig sak, men har også
en historisk og politisk dimensjon. Dette prosjektet bygger på denne erkjennelsen.
»Krigsbarn 1940–45« er et prosjekt om identitet
og om å forsone seg med sin identitet som »fiendens barn«. Prosjektet
består av sort/hvite portretter av norsk-tyske krigsbarn som har vært
på leting etter sine røtter. De fleste har lett etter en ukjent tysk far,
men noen kjente heller ikke sin biologiske mor. Enkelte visste ikke at
de hadde tysk familie før de var godt voksne. Mange har fått et rikere
liv etter at de har blitt tatt godt i mot av sin tyske familie. Å være
delvis tysk har blitt noe å glede seg over. Andre har erfart avvisning
og smerte. Det gjør vondt når nære familiemedlemmer ikke vil ha kontakt.
Gjennom søkingen og fellesskapet som er etablert mellom krigsbarn, har
det blitt lettere å forsone seg med sin egen skjebne.
Utstillingssteder
Ver.di, fagforeningshus, Essen, mars 2003
Gedenkstätte Hadamar, oktober 2002
Europäisches Kultur- und Informationszentrum in Thüringen Erfurt, September
2002
Bergen, mars 2002
Tromsø, januar 2002
Oslo, november 2001
Berlin, juni 2001